Drakter fra Lise Skjåk Bræk og malerier fra Anne Langsholt Apaydinli.

Vi har kalt utstillingen Duett for vi synger samme melodi med hver vår stemme, eller tostemt. Det er en travel og morsom periode å besøke Hadeland Glassverk i. Utstillingen holdes i Hadeland Glassverks ærverdige museum.

Ustillingen åpner 1. februar kl. 12.00

Sareptas krukke med Anne Langsholt Apaydinli og Ine Harang.

Utstillingen er i Rauland kunstforening, en av landets fineste kunstforeninger. De har en tradisjonell vinterutstilling, og i år er det oss som står for den.

Ustillingen åpner 12. februar kl. 12.00

Anne Langshold Apaydinli

Ine Harang

Lise Skjåk Bræk

Retro – design i tiden. 29 dagsaktuelle og sprelske formgivere utfordrer hverandre i Frogner Hovedgårds ærverdige saler. Oslo Røde Kors Barnehjelp og Oslo Museum presenterer for 11. gang sin populære utstilling der fortid og nåtid møtes.

Velkommen til åpning med ordfører Fabian Stang lørdag 3. september kl. 12.00. Vi byr også på musikk og kulinariske fristelser.

Årets utstillere:

• Fam Irvoll
• Anne Léger
• Morten Stamnes
• Stein Are Hansen
• Lise Skjåk Bræk
• Line Gaarud Houge og Anna Gaarud
• Anemone Wille Våge
• Annette Meyer
• Anne Charlotte og Per Fjellberg
• Olav Eldøy
• Alvilde David-Andersen
• Cecilie Melli
• Janicke Ebbing
• Ingeborg Astrup
• Kathrine Lindman
• Camilla Bruerberg
• Sara Wright Polmar
• Ann Kristin Aas
• Solveig Hisdal
• Ingrid Erøy Fagervik
• Kari Håkonsen
• Vidar Koksvik
• Gerd Holth
• Julie Sandberg
• Abebo Josephine Bæ Getachew
• Vilde von Krogh
• Eva Beate Laugerud
• Elise Hatlø
• Charlotte Thiis-Evensen

Link til mer informasjon om Vakre bord 2011

Her er noen smakebiter fra sommerutstillingen på Hadeland.

Noen videoklipp har jeg også:

Høstens store begivenhet for meg er tre utstillingsdager på storgården Bjerkaker på Oppdal. Det er femte gangen det arrangeres. Annet hvert år har jeg slått til, sammen med inviterte kunstnervenner og lokale krefter.

Det startet med en imponerende stor og nyrestaurert låve for ti år siden, hvilende i lia under Svarthaugen og med utsikt over hele Oppdal. Et fantastisk rom å lage utstilling i. Og det har vært like spennende hvert år, å sveise sammen fire, fem kunstnere i samme ”galleri”.

I år er det helt spesielt. Vi klipper snoren for OLAF SOLBERGS tjue år lange restaureringsprosjekt.

Bjerkaker er nå en samling av 16 gamle vakre bygninger som danner et langtun i Sør-Trøndersk byggeskikk. Unikt i sitt slag. I år er det ferdigstilt og skal vises frem og presenteres som det kultur- og bevaringsprosjekt det er.

Så blir det konsert som flere tidligere år i ”pottitkjelleren” som er et nytt underjordisk lokale med høye søyler og god akustikk. Vi har plass til et par hundre publikummere.

Fellesnevneren for kunstnerne på låven er at de alle fem skaper samtidige uttrykk, men er dypt engasjert i fortid og tradisjon.

Årets kunstnere KALEIDOSKOP

LYNN FUNNMARK JOHANSEN driver Nøstetangen Glass og behersker alt fra å restaurere slottets lysekroner til å skape og gravere glass i gammel Nøsetangen-stil eller skape humoristiske glassutstillinger av sommerfuglens liv fra åme til død.

ANNE LANGSHOLT APAYDINLI er billedkunstner. Har bodd mesteparten av sitt liv i USA og derfor kanskje ukjent for mange, men en utrolig fascinerende kunstner. En blanding av Frida Kalo og Salvador Dali pleier jeg å si litt respektløst. Hun maler i hovedsak kvinner, vakre, surrealistiske og fulle av store søljer og gamle norske tekstilmotiver. Må oppleves. Jeg har stilt ut med henne både på Bogstad gård i Oslo, Rød Herregård i Halden og nå i vår var vi sammen om en rekordbesøkt utstilling i Moss Kunstforening.

INE HARRANG er glasskunstner og konseptkunstner. Hun har bodd i England i mange år og de siste årene i Praha. Er nå bosatt i Molde. Stilistisk ren og sober og med en dikterisk evne til å krystallklart formulere tankene rundt sin kunst.

AKKA SHARP stiller ut en liten samling vakre og humoristiske håndmalte porselensgjenstander, i tillegg er hun utstillingens arkitekt. Hennes evne til å få dette konglomeratet av kunstneriske utrykk til å fungere sammen er stor og følsom.

ODD SKULLERUD den kjente og store Østfold maleren er hanen i kurven. Han stiller ut i den nye festsalen på garden som ligger i Donalistuggu sin underetasje. Han er mannen til Anne Langsholt Apaydinli og har lang fartstid som billedkunstner. Man kan lese mer om ham i boken MALEREN SOM ELSKET ØSTFOLD, forfattet av filosofen Odd Stubberud. Det er en stor ære å ha ham på gården.

Så er det MEG, og alle mine nye drakter som kommer opp å stå og befolke rommet sammen med forhåpentligvis mange av dere.

TOPPEN BECH og ordfører på Oppdal OLA RØTVEI skal i fellskap åpne utstillingen og gården.

Konserten er ikke helt på plass enda, men den arrangeres og konferansieres av KJELL ARVE HUSBY.

Han har gjort dette to ganger før i sammenheng med utstillingene og det har vært en stor opplevelse. Oppdal har et flott musikkliv og vi har fått nyte godt av lokale komponister og utøvere. Det gjør vi i år igjen.

Velkommen til Oppdal og KALEIDOSKOP på Bjerkaker gård

• Åpning fredag  den 19. august kl 18.00
• Lørdag åpent fra kl 11 til kl 18 og det samme søndag.

Vårens i hvert fall morsomste eventyr for meg opplevde jeg i Moss Kunstforening. Der stilte jeg ut 25 festdrakter sammen med malerinnen Anne Langsholt Apaydinli. Jeg hadde sett et bilde av henne i en anmeldelse for et par år siden og tenkte at ”du verden” dette er min verden. Hun har levd mesteparten av sitt liv i USA og er sånn sett nokså ny i Norges kunstverden. Må oppleves!

Anne Langsholt Apaydinli maler kvinner satt inn i magiske sammenhenger og er inspirert av bunader, folkedrakter og norsk kulturarv. Vi møttes og hadde to utstillinger sammen på Bogstad gård i Oslo og på Rød Herregård i Halden. Dette var i fjor og vi har brukt tiden siden til å lage det vi nå presenterer i Moss. Det så ut som om vi hadde stått i samme atelier og arbeidet. Bilder og drakter spiller opp til hverandre, og på et vis ble to og to fem. Synergieffekt!

Toppen Bech åpnet utstillingen den 29. april i strålende sol, i et nydelig høyt og lyst galleri (det gamle biblioteket i Moss), midt i Moss sentrum. Gamle vakre mursteinsbygninger med kirken som nærmeste nabo på den ene siden og verdens hyggeligste lille bistro på den andre.

Vi fikk besøk av 300 gjester, noe vi er kjempefornøyde med. Solgte gjorde vi også. Det var dagen for uteliv og vi avsluttet med kjempehyggelig vernissasje i hagen med pølser og øl.

Vi stiller ut sammen igjen på Oppdal 19. august.

Flere bilder fra utstillingen:

Siden jeg i sommer skal stille ut festdrakter på Hadeland Glassverk, i det ærefulle selskap av gamle bunader fra Maihaugen Museums samlinger, må jeg jo skrive litt om bunader kontra festdrakter.

HULDA GARBORG HAR BLITT KALT DEN MODERNE BUNADS MOR

Under den store norskdomsrørsla på begynnelsen av nittenhundretallet, utviklet hun “bunader ” inspirert av de norske folkedraktene, drakter som skulle være egnet til folkedans. Hun gikk altså til den frodige folkedraktkilden som var inspirert fra inn – og utland, og tilpasset sine drakter fra denne skattekisten.

Det er unektelig litt ironisk at vi etterhvert skaffet oss det som litt ondskapsfullt ble kalt “bunadpolitiet”, for å vokte som ørner over et kulturuttrykk fra akkurat denne perioden. Det verserer mange historier om hvor rigorøst dette politiet praktiserte sine egenskapte lover. Som at kunder ikke fikk kjøpe påtegnede vesker til bunad fra Hedemark uten å ha deltatt i bunadbroderingskurs på Hamar. Da blir det ikke enkelt om man for eksempel bor i Trondheim.

Vi får nesten inntrykk av at Hulda Garborgs drakttolkninger har bestått fra tidenes morgen og er hellige som Skriften og riksregaliene. Nå vil jeg på ingen måte underkjenne hennes banebrytende arbeid og bunadene slik vi i dag kjenner dem. Jeg synes det er flott at vi bevarer både dette uttrykket og tradisjonen de representerer

JEG HAR OGSÅ GJORT SOM HULDA

Jeg har øst fra den samme frodige folkelige kilden og skapt mitt samtidsuttrykk ut fra den. De siste årene har dessuten åpnet for en romsligere holdning til festdrakter ved siden av bunadene, og siden 2006 har jeg vært invitert som årets gjesteutstiller ved både Dyrskun i Telkemark og Hardanger folkemuseum i Utne, så min følelse av å være provokatør har roet seg.

Nå er vel disse bunadens høyborger reddere for masseproduserte bunader og bunadskopier fra Kina enn de er for meg.

På begynnelsen av nittitallet fikk bunadbruken i Norge et kraftig oppsving og siden da har denne trenden bare blitt sterkere og sterkere. Feiringen av 17. mai er en kraftfull demonstrasjon av dette.Etter hvert preger bunadbruken konfirmsjon, bryllup og barnedåp, og selvfølgelig julaften. Enten folk føler de har røtter i norsk bondekultur eller ikke, er bunad blitt et “riktig” antrekk for de store anledninger. Nå ser vi at stadig flere av Stortingets og regjeringens kvinner trekker i bunad når det er galla, kanskje også for å gå klar av VGs terningkast for antrekk

Så er det dette da, at mange har mistet helt kontakt med de områdene det er naturlig at de skulle hente sin bunad fra, og andre liker ikke de draktene de sogner til. Dette åpner for å lage personlige festdrakter, tuftet på folkedraktsarven, men ikke stedbundne. Jeg kaller draktene mine ” en drakt for livet”.

Draktene løser også et stort problem for annengangsbrudene, som vil ha et spesiellt og staselig antrekk, men ikke hvit brud og ikke klassisk bunad

Velkommen på utstilling til både Hadeland Glassverk og Moss Kunstforening i vår/sommer

I moderne tid har kunsten beveget seg bort fra den naturalistiske nitide gjengivelse av kropper og klær og blitt mer personlig intellektualisert. Den har også på sett og vis gjort seg mindre tilgjengelig. Illustreringen av religiøse myter og et felles kulturelt arvegods ble erstattet av en kunst som i større grad var kunst for kunstens egen skyld.

Det gjorde det vanskelig for en maler som Odd Nerdrum å komme inn på arenaen med en stil som minnet om en moderne Rembrandt. Et eminent håndverk, en forgangen uttrykksform. Ja, – en forgangen uttrykksform, men et moderne innhold. Han maler dine drømmer og mareritt, noen ganger med en følelse av et fremtidsscenario hvor luften synes annerledes, kanskje tynnere, kanskje forgiftet, og med mennesker som er blitt igjen etter katastrofen. Så opplever jeg at han bruker klærne som en kunstnerisk metafor. Han ikler skikkelsene de fattiges og de underprivilegertes klesdrakt. De fremstår som slagne, ydmyket og maktesløse. De rare trange små hjelmaktige luene. De underserkaktige kjolene. Han bruker klærne som kommunikasjonsmiddel i maleriets fortelling, og publikum kan dette språket. Det er en moderne og sterk kommunikasjon. Et fortidens håndverksgrep om fremtidens historie.

Kirkelivet og respekten for kirken har avtatt, men flere og flere gifter seg i kirken igjen, vel vitende om at sjansen for å lykkes i et livslangt forhold bare er middels stor. Det holder tydeligvis ikke å love juristen og seg selv at det er best for samfunnet at man holder sammen innenfor traktaten. Nei, vi vil love Vårherre det også.

Vi elsker seremonier og vi bruker dem som sosialt lim. Vi samler familie til store felles foreninger i anledning av at løfter skal avgis, bånd knytes og nye kapitler i livet innledes.

Dagens bryllup er igjen blitt en begivenhet som planlegges i månedsvis. Hår skal prøvefriseres, kropper skal pleies og peeles. Ikke et hår for mye, ikke et for lite. Romantiske, ultrafeminine kjoler, noen bare blonder, meter på meter. Små krinolinemarengs… Men også alle de hvite mer udydige ”aftenkjolene” uten rygg og ermer, og nedringet så dypt at det at de ikke faller ned er en hån mot fysikkens lover.

Alle de sporty og avslappede, og alle allværsdamene og mennene, kler seg med tidligere tiders klesuttrykk og finner det helt naturlig. Grå flosshatter, sjaketter, livkjoler, knyttete silkekravatter og elegante vester. Her har joggeskoene veket plassen for lakkskoene. Kanskje det heter rituelle gevanter og at det er mer dette det handler om enn mote.

Det er mange interessante fenomener rundt dette. I våre dager er det mindre forpliktende å få barn enn å gifte seg. Bryllupet kommer ofte etter et barn eller to. Når man da velger å gifte seg, er det en ”gammeldags” tradisjon som krever gammeldagse klær? Eller er det slik at man i skilsmissens tid, med liten tillit til livslange forhold, legger inn litt ekstra på seremoni fra en tid da flere lyktes.

Har ikke noe å ha på meg! Hva skal du ha på deg?

Første gang jeg reagerte på utsagnet ”bryr meg ikke om klær” var en gang på sytti-tallet da et klassisk eksemplar av arten arkitekt sto foran meg, iført mosegrønn skjorte med slips fra veversken Sigrun Berg, aktet og ”in” på den tiden. Han hadde lodenfrakk, alpelue og håndsydd skinn skulderveske. Han formelig oste arkitekt. Men han brydde seg ikke om klær.

Dette har ikke forandret seg. Prøv å tilby han som ikke bryr seg om klær, som står der i sorte bukser og sort høyhalset genser, med en liten ring i øret og sterk personlig mening om hvordan håret skal være – prøv å tilby ham et en hvilket som helst nøytral og skikkelig jakke. Sjansen for at han med skeptisk mine sier ”nei, den er ikke meg” er overveldende stor. Etter et rikt tilbud av jakker er han fortsatt like skeptisk, og det viser seg at alle jakkene for ham bærer i seg et signal som han ikke vil stå for. Ingen sender det rette signalet om hvem han er eller er bærer av verdier han ønsker å identifisere seg med. Han er altså som de fleste andre, veldig opptatt av klær. Det han mener, er kanskje at han hater å gå i butikker og at han ikke bruker overvettes mye tid og penger på å henge med i motekappløpet.

”Har ikke noe å ha på meg” Sjelden et nødrop fra et tomt klesskap, mer et uttrykk for å bli opplevd, sett og godkjent.

Gamle signaler er brukt opp. Et nytt antrekk skaper fornyet interesse. Om man så blir gjenstand for fornyet interesse på grunn av nytt antrekk, skyldes det som regel at det er ens egen følelse av å være fin som signaliserer glede, stolthet og trygghet, og det er som kjent svært tiltrekkende.

Hva skal du ha på deg?

Vi vil så gjerne lykkes i dette C- momentet som det er å være en del av gruppen og likevel være oss selv. Konformitet i identitet. Det er et krevende løp.